Le Chant du Glacier
Filming i Arktis med DILLING
I mars 2025 reiste et filmteam til Svalbard for å starte innspillingen av dokumentarfilmen Le Chant du Glacier – Isbreens sang.
Under ekspedisjonen var regissør Chloé, filmfotograf Erwan og glasiolog Ugo alle kledd i DILLING. Her forteller filmteamet om formålet med prosjektet og filmen, om sine opplevelser fra reisen – og om sine erfaringer med å ha på seg ullklær i ekstreme minusgrader.
Le Chant du Glacier
"I mars reiste vi til Svalbard for å starte filmingen av Le Chant du Glacier (Isbreens sang). Det var tre av oss: regissør Chloé, filmfotograf Erwan og glasiolog Ugo. Vi var der for å følge Glacier Lamentation, et prosjekt som lytter til isbreer og omgjør stemmene deres til musikk.
Vi var ikke der for å filme et landskap på vanlig måte. Vi var der for å lytte til noe du vanligvis ikke hører: isbreen selv."
Lytte til isen i stedet for å lese grafer
"Glacier Lamentation bringer sammen musikere, kunstnere og forskere. I stedet for å ta utgangspunkt i grafer og statistikk, tar det utgangspunkt i lyd.
Mikrofoner plasseres direkte på isen, inne i bregrotter og i nærområdet. Vibrasjonene beveger seg gjennom isen, luften og fjellet. De blir tatt opp, omformet og brukt til å skape unike komposisjoner basert på improvisasjon. En av hovedidéene er å jobbe tett med forskere og på en måte gjøre data og målinger om til noe du kan oppleve som lyd og følelser, ikke bare forstå som informasjon.
Klimaendringer kommuniseres ofte med kurver, modeller og prognoser. De er viktige, men mange føler seg overveldet eller nummen når de ser dem. Vi er ikke bare rasjonelle vesener. Vi reagerer også på følelser, sanseinntrykk og det som ikke så lett lar seg sette ord på. Med denne musikken håper vi at folk vil oppleve blandede, ja, til og med motstridende følelser – skjønnhet og krefter, fremmedhet og ømhet, tristhet og en slags stille glede – og at dette kan skape oppmerksomhet og kanskje også få dem til å gjøre noe med klimaendringene.
Alt dette skjedde på et sted der klimaendringene er alt annet enn noe abstrakt: Svalbard."
Svalbard: vakkert, utsatt, sårbart
"Svalbard er en liten norsk øygruppe i det høye Arktis, mellom det europeiske fastlandet og Nordpolen. Her finnes ingen skog – bare nakne fjell, isbreer og havis. Bosetningene er små og omgitt av ødemark. Om vinteren står solen lavt eller står ikke opp i det hele tatt på flere uker i strekk, og dagene synker ofte ned i et dypblått tussmørke.
For forskerne vi møtte, er Svalbard også en av "frontlinjene" for global oppvarming: rundt 60 % av territoriet er dekket av isbreer, og regionen varmes opp sju ganger raskere enn det globale gjennomsnittet. Klimakrisen er skrevet direkte inn i isen.
Det er storslått og stille, men alltid en spenning under overflaten. Uvær kan komme raskt. Sikten kan forsvinne i løpet av minutter. Utenfor bosetningene beveger du deg i det som tydelig er isbjørnland. Alle disse idéene om endringer og sårbarhet høres kanskje abstrakte ut når du leser om dem, men de slutter å være det i det øyeblikket du går ut på isen og begynner å jobbe."
Når kulden blir en del av jobben
“Ved –20 til –30 °C er kulden ikke lenger bare et tall i en værapp. Den blir en konstant tilstedeværelse. Den setter kroppen på prøve, bremser alle bevegelser og er utmattende. Enkle handlinger – som å åpne en veske, bytte objektiv, stramme en stropp, trykke på en liten knapp på kameraet – krever plutselig mer tid og konsentrasjon.
Som et lite filmteam måtte vi bære kameraer, objektiver, lydutstyr og sikkerhetsutstyr. På den tekniske siden var vi bare to. Bagasjen måtte være så liten og lett som mulig, men ute måtte vi likevel kunne takle flere timer i kulden. Under slike forhold forsterkes alt, og feilmarginen er liten: for bildet, for lyden – og for kroppene våre."
Ull er det eneste som fungerer der oppe
"Før vi dro, dreide mange av samtalene våre seg om et enkelt spørsmål: Hva skal vi egentlig ha på oss når vi jobber? Ugo, som har tilbrakt mange år i Arktis, ga oss et kort svar:
"Ull, ull, ull og mer ull. Det er det eneste som fungerer der oppe."
Så vi fulgte hans råd og reiste med klær i merinoull fra DILLING.
Ute på isen sluttet klærne raskt å være en bakgrunnsdetalj og ble en del av arbeidet. Én bemerkning fra Ugo gjorde det veldig klart. En dag, i kraftig snøvær, sa han:
"Legg aldri fra deg hanskene. Hvis du tar dem av, må du ta deg tid til å legge dem godt bort. Ikke bare slippe dem hvor som helst. Med denne vinden mister du hånden hvis du mister hansken."
Det var en klar påminnelse om at på isen handler klærne ikke bare om komfort. Det handler om evnen til å fortsette å jobbe trygt."
Lag som følger bevegelsene dine
"På de kaldeste dagene brukte vi alltid flere lag klær. Innerst mot huden hadde vi merinoull – langermede trøyer og leggings – og merinofleece som mellomlag. Ovenpå det hadde vi skitøy, og til slutt snøscooterdressen, som vi brukte mesteparten av tiden utendørs.
På hodet hadde vi balaklava i merinoull, noen ganger kombinert med en tykkere snøscooter-balaklava og en lue utenpå. Halsvarmere beskyttet ansiktet og halsen når vinden tok seg opp.
For føttene oppdaget vi noe overraskende: et par gode ullsokker var bedre enn to lag. Med ett par holdt føttene seg varmere, og vi unngikk for stramme sokker som kunne ha redusert blodsirkulasjonen. Kalde føtter kan ødelegge en hel arbeidsdag – og under slike forhold kan det fort bli et sikkerhetsproblem."
"Det er da ull er ekstra spesiell"
"Dagene våre hadde en særegen rytme. I det ene øyeblikket sto vi nesten stille i en isgrotte, i mørket, lyttet til breen og gjorde opptak. I det neste kjørte vi snøscooter langs en frossen dal eller gikk i vinden over en åpen vidde. Vi tok stadig på eller av lag etter hvert som vi vekslet mellom å stå stille og å ta i, i vind og ly.
Uansett hvor forsiktig du er, blir du til slutt svett i en slik stop-and-go-rytme. Det finnes øyeblikk da du rett og slett blir klam, selv om du prøver å unngå det. Det er da ull er ekstra spesiell: i motsetning til syntetiske materialer holder den deg fortsatt varm når den er våt, i stedet for å bli kald og sette deg i fare."
Ett sett med basislag var nok
"Dagene våre kunne strekke seg over tolv timer, og tilgang til vaskemaskin var langt fra garantert. Bagene var allerede fulle av filmutstyr, så vi hadde ikke plass til endeløse klesskift. Takket være merinoullens naturlige egenskaper kunne vi bruke de samme basislagene i flere dager på rad uten at de begynte å lukte vondt. For en ekspedisjon der hver kilo teller, var det viktig.
Når det gjelder komfort, gjorde DILLINGs klær akkurat det vi forventer av teknisk bekledning: vi merket dem ikke. Hver av oss hadde til enhver tid allerede rundt ti kilo personlig bekledning og sikkerhetsutstyr på oss – og filmutstyret kom i tillegg – så vi følte oss aldri spesielt lette eller elegante i bevegelsene. Men merinolagene og fleecen la aldri ekstra begrensninger på oss. Mesteparten av tiden glemte vi at vi hadde dem på oss. Hvis du ikke trenger å tenke på hva du har på deg, kan du tenke på arbeidet."
Samme lag, andre omstendigheter
“Hjemme i Frankrike igjen føles klimaet mildt i sammenligning. Men ullplaggene ble ikke suvenirer fra ekspedisjonen. Vi bruker dem fortsatt regelmessig. Fleecen har blitt en favoritt i hverdagen. Merinolagene er nå med oss på nattopptak om vinteren og lange dager ute. Men der vi trengte mange lag i Arktis, har vi her ofte bare et enkelt basislag under ett ytterlag. Det er nok til å holde oss varme i timevis, og gir oss større bevegelsesfrihet når vi jobber.”
En film om bånd
“Le Chant du Glacier er en film om bånd: mellom vitenskap og kunst, mellom mennesker og deres omgivelser, mellom data og følelser. For oss er det også en film om lag: vitenskapelige data og musikalsk improvisasjon, barske landskap og intime lyder, verkets fysiske virkelighet og den følelsesmessige virkningen det kan ha på et publikum. Arbeidet på Svalbard viste oss hvordan alle disse lagene er avhengige av hverandre – fra instrumentene og måleapparatene til klærne du tar på deg nærmest kroppen.
Når du ikke hele tiden må kjempe mot kulden, kan du konsentrere deg om det som betyr noe: isbreen, menneskene du filmer. DILLINGs klær ga oss den tiden og komforten vi trengte for å kunne være ute og fortsette å lytte.”
2026: Returning to the Arctic with DILLING
Filmteamet drar tilbake til Svalbard 1. februar 2026 for å fortsette filmingen. Vi er stolte over at de nok en gang har valgt å ta med seg ullklær fra DILLING på ekspedisjonen.
Vi vil fortsette å følge teamet og prosjektet i Arktis.
Dokumentarfilmen "Le Chant du Glacier" av Chloé Reymond, skrevet i samarbeid med Ugo Nanni.
Fotografering: Erwan Le Cornec. Filmen forventes å ha premiere i 2027.
Utforsk mer
